Tett på: Verden vibrerer
Foto: Simen Øvergaard / Henie Onstad Kunstsenter
I anledningen utstillingen Tom Sandberg- Verden vibrerer gjennomfører Henie Onstad Kunstsenter et større heldagsarrangement inspirert av komponist John Cages MusiCircus lørdag 22.november. Susanne Østby Sæther er seniorkurator for fotografi og nye medier, og deler med seg om hva som gir Tom Sandberg sin produksjon posisjonen den har.
Tom Sandberg står som en av Norges mest betydningsfulle kunstfotografer med et eget og tydelig formspråk. Han begynte sin karriere i en tid da foto begynte å få anerkjennelse som kunstform her til lands, og det var nok tydelig på et tidlig tidspunkt at han hadde en særegen kunstnerisk stemme innen foto. Året etter hans død i 2014 ble det avholdt en større utstilling på Kunstnernes Hus med hans verker, men vi syntes nå det var på tide igjen å løfte frem kunstnerskapet hans og trekke opp linjene fra start til slutt. Ikke minst har det skjedd mye med viktigheten av visuelle uttrykk i samfunnet siden den tiden, og det er en god mulighet å vise ham frem for nye generasjoner, forteller Susanne. Som nærmest en ung premissleverandør på hva kunstfoto kunne være hadde Sandberg en unik posisjon, og han fikk heldigvis tidlig kontakt med sentrale miljø.
Han hadde en historie her på Henie Onstad, som nyutdannet fotograf ble han hyret nærmest som husfotograf for å dokumentere utstillinger og happenings på museet. Mange av hans mest ikoniske portrett var faktisk på oppdrag fra Henie Onstad, i møtet med residerende komponister og kunstnere som bidro på utstillinger. Han fikk også stille ut sin egen produksjon her, og i år er det faktisk 40 år siden han hadde sin første separatutstilling på Henie Onstad. Den gangen da var det et stort løft, det var ikke hverdags for en ung fotograf å få en separatutstilling på et kunstmuseum, sier Susanne, og løfter frem det som utmerket Sandberg som fotograf.
Sandberg hylles ofte for sitt utsøkte håndtverk, han hadde en enorm fingerspissfølelse i utførelsen av sine fotografi, og et konsistent grep om sine motiver. Ofte var motivene hentet fra hverdagslivet og hans umiddelbare omgivelser, det var en særegen visuell oppmerksomhet som geleidet ham i arbeidet. Men denne gangen har vi også valgt å løfte frem hans eksperimentelle side, han var gjennom hele livet interessert i å utforske ulike trykkteknikker og alternative uttrykk. I det arbeidet hadde han også mange samarbeidspartnere som laboratorier m.m. for å hjelpe med å ferdigsstille arbeidene. Han var særdeles god på å finne de aller beste samarbeidspartnerne, mennesker som selv var de ypperste på sitt felt. Slik sett er det litt fint å kunne også løfte disse litt frem, forklarer Susanne.
Det er flere grunner til at det tok litt tid før foto ble akseptert som et seriøst kunstuttrykk. Samtidig, i det så finner man der det som gjør fotoet til en spennende utrykksform, det som kan hjelpe oss med en annet prisme av verden enn man gjerne får i tradisjonell billedkunst.
Det ligger noe i spenningen som utgjør både fotoets velsignelse og forbannelse, det er et medium som er ganske virkelighetsnært. Slik sett er Sandberg et godt eksempel på hvordan man kan bruke fotografiet til å konstruere et bilde. Motivene er gjerne ganske hverdagslige, men han klarer likevel å destillere en form for virkelighet slik at bildene oppleves som ladede. De bærer med seg så mye mer enn det man ser. I bildene viser han en årvåkenhet for komposisjon og lys som gjør at man ser helheten i detaljen, det store i det lille, utdyper Susanne. Selv synes hun det er spennende å se hvordan utstillingen taes imot, ikke minst hvordan den kan appellere til et yngre publikum som har sitt eget nære forhold til fotografi som et uttrykksmedium.
Det har skjedd en enorm utvikling i måten vi omgir oss med visuell media i samfunnet de siste årene Jeg ser at det har dukket opp mange subsjangere, og det påvirker også foto som kunst. Det jeg synes er interessant med denne utstillingen er at den har en ro over seg, en kondensert og konsentrert form som står i kontrast til en aksellerert bildekultur. Paradokset er faktisk at utstillingen faktisk også er “insta-vennlig”, bildene til Sandberg popper også gjennom skjermen i all sin enkelhet, og jeg hadde faktisk ikke forutsett hvor mye den ville bli delt på sosiale medier.